A risk-benefit assessment strategy to exclude cervical artery dissection in spinal manual-therapy
| A risk-benefit assessment strategy to exclude cervical artery dissection in spinal manual-therapy: a comprehensive review. Aleksander Chaibi og Michael Bjørn Russell Hele artikkelen finner du her. PS! Artikkelen ligger nå på andreplass hva gjelder all time high download listen til Annals of Medicine. |
| Kort sammendrag Manuell behandling i nakkeregionen har i enkelte medisinske kretser antydet å kunne utløse en rift i halsårene vertebralis og/eller cartotis, kjent som halsåredisseksjon. Mistankene er imidlertid basert på enkeltstående kasusstudier og er følgelig ikke i stand til å etablere direkte kausalitet.Bekymringen dreier seg om den den velkjente hønen eller egget problematikken; presenterer pasientene hos fastlegen, kiropraktoren eller fysioterapeuten med halsåredisseksjonsymptomer som gjennom undersøkelsen blir oversett; eller forårsaker og/eller provoseres, spesielt manuell behandling, halsårerift direkte gjennom den manuelle nakkebehandlingen?En rekke studier har motbevist at halsåren strekkes forbi grensenivå ved manuell nakkebehandling. Forekomsten av halsåredisseksjon i primærhelsetjenesten er også uavhengig av faktisk behandling; det vil si at forekomsten er lik på fastlegekontor som hos manuelle behandlere. Halsåredisseksjon er også rapportert ved ulike aktiviteter som skøyter, tennis, basketball, volleyball, svømming, dykking, vektløfting, dans, yoga, hoppe på trampoline, karuseller, samleie, hoste eller nysing og tannbehandling. Patofysiologien på halsåredisseksjon er ikke kjent. Forekomsten er derimot lav, og estimert til 2,9 per 100 000 i den generelle befolkningen. Det er også ekstremt sjeldent hos barn og voksne over 65 år, og dødeligheten er mindre enn 4%. Fysioterapeuter og kiropraktorer behandler nakkesmerter og enkelte hodepiner på daglig basis. Og verdens helseorganisasjon anser manuell behandling utført av fysioterapeuter og/eller kiropraktorer for å være en sikker og effektiv behandling med få, milde, forbigående bivirkninger. Disse omhandler vanligvis lokal ømhet og trøtthet på behandlingsdagen. Andre bivirkninger er svært sjeldent. En Canadisk studie har estimert halsåredisseksjon til angivelig å utgjøre så få som 1 per 8,1 millioner kiropraktiske besøk og 1 per 5,9 millioner manipulasjonsbehandlinger i nakke. Så i stedet for å bevise en nesten umulig årsakssammenheng, gir denne studien klinikere i primærhelsetjenesten et oppdatert og strategisk verktøy for å bedre utføre risikovurdering hos pasienter som presenterer med mild eller alvorlig mistanke om halsåredisseksjon for å kunne: a) få bedre forståelse av halsåredisseksjon; b) bedre gjennomføre en risikovurdering i relasjon til manuell nakkebehandling; c) gi klinikere tilstrekkelige verktøy til å kunne oppdage og ekskludere halsåredisseksjon i klinisk praksis; og d) stimulere til et tettere samarbeid og gjensidig respekt mellom leger og manuelle behandlere. Oppsummering: I lys av litteraturen som foreligger, er virkeligheten at a) det er ikke vitenskapelig grunnlag for en direkte årsakssammenheng mellom manuell behandling i nakkeregionen og halsåredisseksjon; b) cartotis arterien beveger seg fritt i halsen og påvirkes med all sannsynlighet ikke av nakkebehandling, mens vertebralis arterien som ligger i nakken ikke strekker seg forbi anatomisk grense ved nakkebehandling; c) 74% av manuell behandling på nakke utføres i nedre nakkeregion hvor også vertebralis arterien beveger seg fritt; og d) daglige aktiviteter består av flere rotasjonsbevegelser i nakke som ikke utløser disseksjon. Disse faktorene understøtter det faktum at ingen alvorlige bivirkninger ble rapportert i en stor prospektiv nasjonal undersøkelse gjennomført i Storbritannia som vurderte alle bivirkninger ved 28 807 kiropraktisk behandlinger, som også inkluderte 50 276 nakkemanipulasjonsbehandlinger. |
| Studiens betydning for klinisk praksis Take home message: Forandring fryder ikke! Nakkesmerter og/eller hodepine som presenteres på kontoret som ny, progressiv, fremprovoseres ikke ved undersøkelse, og responderer ikke på smertestillende bør aktivere varsellampene. Forfatterne har utviklet et steg-for-steg verktøy (Figur 3) som skal gi klinikere kunnskap omkring symptompresentasjonen til halsåredisseksjon som kan implementeres i klinisk hverdag og fungere som et screening verktøy. Forhåpentligvis vil dette skjerpe oppmerksomheten til klinikeren og varsle ham/hun om hvorvidt presentasjonsplagen avviker fra det man anser som en normal muskel- og skjelettpresentasjon. Pasienten blir ivaretatt og primærhelsetjenesten blir skjerpet! |