CECILIE ØVERÅS – PhD FELLOW VED SDU

Cecilie K. Øverås er Phd-student tilknyttet Syddansk Universitet og NTNU. Hun forsker på muskelskjelettsmerter som opptrer samtidig med ryggsmerter.

Hvorfor ble du interessert i forskning?

Det begynte vel egentlig kort etter studietiden. Jeg følte meg godt rustet som kiropraktor etter endt utdanning på AECC i 2000, men i dialog med leger/annet helsepersonell ble det stilt spørsmål til hvilken forskning vi egentlig hadde å vise til- spesielt forskning utført i Norge. Noen av spørsmålene hadde det vært enklere å svare på i dag, men når jeg da ble svar skyldig irriterte det meg innmari. Det ble tydelig for meg at vi trengte mer forskning, i Norge, utført av kiropraktorer og jeg ønsket å bidra. Veien derifra til oppstart av PhD var derimot lang.

Hva gjorde du for å komme i gang og hvordan fikk du finansiering?

Jeg prøvde å benytte meg av et opparbeidet nettverk og var blant annet i dialog med noen jeg kjente på NTNU. Problemet var bare at når det kom utlysninger som kunne ha vært aktuell var det et krav at man var fysioterapeut, da deler av prosjektet var finansiert av deres fond. Så da var det ikke vits å søke en gang. Det å sette seg ned å skrive en protokoll uten å ha en faglig forankring eller mulighet for sparring fra et fagmiljø og deretter skaffe finansering var heller ikke lett. Så da ble det småbarns periode med etter hvert 3 barn og jobbing i klinikk istedenfor, sammen med engasjement rettet mot fagutvikling og forskning. Jeg var blant annet medlem av arbeidsgruppen som skrev strategidokumentet ‘Bedre behandling gjennom forskning’ i regi av NKF i 2009, medlem av Forskningsutvalget til NKF og seinere oppnevnt av NKF til styreverv i ELiB. Den faglige kunnskapstørsten ble så rettet mot diagnostisk ultralyd og jeg ble ferdig med en ny MSc i 2015. Dette arbeidet gjorde meg enda mer motivert til forskning.

Via kontakter på SDU kom jeg i kontakt med noen på ISM på NTNU som drev med forskning innen MSK og også brukte data fra HUNT. Jeg ble tipset om å søke på et internasjonalt stipend som var blitt ledig på SDU, og høsten 2015 startet arbeidet med å skrive en protokoll i samarbeid med de 4 som i dag er mine veiledere på SDU og NTNU. Men prosjektet var ikke fullfinansiert, så da måtte det jaktes på flere midler. Jeg fikk så del-finansiering fra ECCRE og ELiB, og når en artikkel fra UL masteren ble publisert ordnet det seg med et fakultetsstipend fra SDU. Endelig var prosjektet fullfinansiert og jeg kunne startet opp som PhD stipendiat ved SDU, med en ordning der jeg kunne ha NTNU som ‘tjenestested’.

Hvordan har du lagt opp forløpet?

Jeg startet opp i mars 2017 som stipendiat i 75% stilling og resten arbeid i klinikk. Sluttdato var opprinnelig mars 2021, men pga ansettelser i 2 EU-prosjekt ved NTNU (først BackUP http://backup-project.eu/ og deretter og fortsatt selfBACK https://www.selfback.eu/) har jeg hatt noe permisjon fra PhD stillingen og dermed er sluttdato nå forskjøvet til desember 2021.

Jeg er i Danmark i perioder for å ta PhD kurs samt ha møter med veilederne mine Prof. Jan Hartvigsen og Prof. Karen Søgaard og ikke minst for å lære og observere i det flotte forskningsmiljøet de har på IOB, SDU. Jeg har også noe undervisningsplikt ved SDU. Når jeg ikke er der kan jeg følge de faste forsknings møtene deres via Zoom. Ved ISM, NTNU har jeg mine 2 andre veiledere, Prof. Paul Jarle Mork og Prof. Tom Ivar Lund Nilsen. Også her er det et inspirerende forskningsmiljø og jeg har blitt inkludert på en fin måte. Jeg har også tatt noen PhD kurs ved NTNU, samt et par i utlandet.

Hvordan ser du fremtiden som forsker?

For egen del ser jeg på PhD graden som å få et førerkort innen forskning, og jeg har ikke valgt dette om planen var å gå tilbake 100% i klinikk. Da har jeg klart fordypet meg på andre måter. Samtidig som det har blitt lettere for oss som faggruppe i Norge å få muligheten til å forske sies det å være nokså tøft å ‘’overleve’ innen akademia etter PhD/post-doc. Kampen om de få midlene som MSK feltet frem til nå har fått sammenlignet med andre felt er hard og faste stillinger på i alle fall Universitetene er vanskelig å få. Selv om vi nå har ELiB, kan vi ikke belage oss på det som eneste finansieringskilde til våre forskningsprosjekt. Likevel har jeg tror på at det vil bli en økt satsning på MSK helse i årene som kommer.

Jeg synes det er gøy å jobbe i klinikk, men håper at jeg etter endt PhD løp skal få muligheten til å hjelpe de med MSK plager gjennom forskning fremfor individuelle pasient konsultasjoner. Forskning bidrar til å løfte fagfeltet vårt og kan også være en viktig døråpner til beslutningstakere og de som sitter innen offentlige forvaltningssystem innen helse. Jeg skal gjøre mitt for å bidra så godt jeg kan, og så får vi se hvor det leder meg i fremtiden.

Har du noen tips til de som tenker på å gå inn i en forskerkarriere?

Engasjer deg og vis interesse for forskning! Kontakt ELiB for veiledning. Har du tatt en MSc- få en artikkel publisert fra dette arbeidet. Det er en fin test på om du vil trives med forskning og også et bevis på at du har det som skal til. Et annet alternativ er å jobbe som assistent på et prosjekt for å få innblikk i forsknings verden.

Forskning krever en god dose tålmodighet og selvdisiplin, men er også en flott arena for faglig fordypning og utvikling. Hverdagen er fleksibel, men man må nok være innstilt på å gå ned i lønn. Forskning kan oppfattes som ensomt, men består faktisk også mye av team arbeid. Jeg jobber med mange interessante mennesker, og det er fint å kunne forholde seg til de på en annen måte en pasienter man møter i klinikken. Å være involvert i forskning har åpnet en ny verden for meg, som jeg så langt trives godt i. Synes du forskning høres spennende ut- gå for det! Men du må ville det..! 

Publikasjoner: