Intervju med stipendiat Pernille Irgens

Hvorfor ble du interessert i forskning?
Jeg var helt sikker på at jeg aldri skulle forske etter masteroppgaven, men da jeg flyttet tilbake til Norge etter mange år i utlandet, jobbet jeg med Lise Lothe og Tim Raven. Plutselig var jeg meldt på ELiB sitt Forskerverksted i Stavanger, og ble inspirert til å skrive en protokoll for potensiell doktorgrad. Det ble ikke noe av det emnet, men det var lærerikt å gå gjennom prosessen og se hvor vanskelig det er å gjøre helt alene. Men jeg likte prosessen vi gikk gjennom på Forskerverkstedet. Det å kunne stille et klinisk spørsmål, og ende opp med et prosjekt. Kanskje aller viktigst, hvor vanskelig det er å gå fra spørsmål til svar, og hvor mange faktorer som «stopper» deg på veien. Det jeg trodde burde være lett å få svar på, ble etterhvert klart at var nærmest umulig å få svar på. Nysgjerrigheten på hvordan man likevel kunne få et svar som kunne brukes var nok det som trigget meg mest.


Hva gjorde du for å komme i gang?
Jeg var heldig. Jeg hadde gjort jobben på Forskerverkstedet, og ELiB visste jeg var blitt interessert i forskning. De kontaktet meg med forespørsel, jeg ble satt i kontakt med Charlotte Leboeuf-Yde og Birgitte Lawaetz Myhrvold, og prosessen begynte med å lage et prosjekt som ga mening.


Hvordan fikk du finansiering?
Dette var en veldig lang og frustrerende prosess. Som kiropraktorer som ville forske på det mer kliniske, og ikke patologiske mekanismer etc, møtte vi lukkede dører overalt. Det var da jeg skjønte hvor lite verdt min mastergrad i kiropraktikk var verdt utenfor kiropraktorverden. Selv med mange kontakter i systemet så det lenge helt håpløst ut. Problemet var at vi var i en klassisk catch-22: vi kvalifiserte ikke for finansiering på noen av områdene vi undersøkte uten tilknytning til en undervisnings-institusjon eller forskermiljø, og vi fikk ikke inngang til de to miljøene uten midler. Til slutt tok ELiB ansvaret og finansierte prosjektet, etter mange år med arbeid og forberedelser.


Hvordan har du lagt opp forløpet?
Vi valgte å ta doktorgraden på 70% stilling, og 30% i klinikk. Når lønnen endte opp med å være så lav, så hadde vi ikke noe annet valg enn å jobbe i klinikk. Det er dumt, for det tar mye av oppmerksomheten med avbrekk i analyse- og skrivearbeidet. Lønnen er mye høyere for kiropraktorer nå, så det er en annen situasjon. Men det er mange fordeler med å ikke ta doktorgraden fulltid når man gjør en klinisk studie. Vi trengte rett og slett den ekstra tiden, siden datainnsamlingen tok oss nesten 2 år. Vi har fått en sterk studie som følger, men både Birgitte og jeg har måttet kutte veldig ned på klinisk arbeid de siste par årene for å bli ferdige. Rent økonomisk er det vanskelig å ta den støyten helt selv.


Hvordan ser du fremtiden som forsker?
Jeg håper å bli forsker på heltid etterhvert. Det er frustrerende arbeid, men noe jeg trives med. I første omgang er det post-doc jeg jobber mot, og jeg gleder meg til å kunne bygge forskernettverk og samarbeid med andre profesjoner og klinikere for å prøve å løfte kunnskapen innen muskelskjelett behandling i fremtiden. Blir det kiropraktorutdannelse i Norge, så håper jeg å ha laget en sterk nok CV for å bli vurdert som del av den staben. Ellers er det jo behov for oss innen folkehelse institusjoner også, der vi kan bidra med å løfte profesjonens kunnskap og verdi på et litt høyere politisk plan.


Har du noen tips til de som tenker på å gå inn i en forskerkarriere?
Du må være villig til å ha ekstremt lav timelønn! Ikke bare fordi lønnen innen forskning er generelt mye lavere enn inntekten man har som kiropraktor og at det er vanskelig å få jobb som forsker, men aller mest fordi dette ikke er en 8-16 jobb. Du må virkelig like å sitte time etter time foran PC skjermen på kvelder og i helger som du aldri vil bli betalt for i penger. Men å kunne diskutere kliniske funn, teorier, meninger, terapier og til tider abstrakte ideer med en gruppe likesinnede eller noen med motsatte eller fiendtlige meninger er utrolig inspirerende og gøy. Det samme er å sitte med en vanskelig problemstilling der du sitter helt fast, og plutselig få et aha-øyeblikk som får deg ut av knipa. For meg gir det samme følelsen som ved en «mirakelbehandling» på kun én behandling, eller følelsen du får når pasienten kommer tilbake etter en behandling og sier du har fikset et problem de har hatt i åresvis. Hvis det høres ut som noe du også liker, så kast deg ut i det!