Anne Marie Gausel – Stipendiat ved Stavanger Universitetssjukehus

 

 

Anne Marie Gausel er stipendiat ved Stavanger universitetssjukehus.
Tittel på prosjektet hennes er “Bekkensmerter i svangerskapet og etter fødsel”. Hun forventer å avslutte sin Ph.D. iløpet av 2019.

Hvorfor ble du interessert i forskning?
– Interessen for forskning startet på kiropraktorstudiet ved Syddansk Universitet Odense. Min medstudent Anne Mølgaard Nielsen og jeg fikk bruke data fra en større datainnsamling til å skrive en artikkel om sammenhengen mellom deltakelse i spesifikke idretter og ryggsmerter hos 12‒13 åringer. Vi fikk god veiledning underveis, bl.a. av Charlotte Leboeuf-Yde, og artikkelen ble publisert i Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports. Mestringsfølelsen da artikkelen ble akseptert var enorm, og motivasjonen for å jobbe videre med forskning var stor. Forskning handler om å framskaffe ny viten og kunnskap, og jeg har alltid vært opptatt av at det tilbudet vi gir til pasienten skal være mest mulig evidensbasert.

Hva gjorde du for å komme igang?
– Jeg gjorde noen spede forsøk på å komme i gang med forskning like etter at jeg var ferdig utdannet. I 2007/2008 dro jeg tilbake til Rygcentret i Ringe og var i møtet med mine tidligere veiledere. Jeg var også på besøk hos en potensiell veileder tilknyttet Norges idrettshøgskole. Men etter å ha kommet hjem til Norge og etablert egen klinikk ønsket jeg ikke å flytte tilbake til Danmark, og det å drive forskning i Norge virket på det tidspunktet som en ensom, tung og vanskelig vei å gå. I 2008 ble det utlyst to stipendiatstillinger ved UiS/SUS. Jeg søkte, men fikk avslag. Inger Kjærmann og Stefan Malmqvist startet opp prosjektet og gjorde to store datainnsamlinger i 2009 og 2010. Da Inger Kjærmann trakk seg fra prosjektet fikk jeg mulighet for å bli med, og jeg startet opp høsten 2013.

Hvordan fikk du finansiering?
– I september 2013 fikk jeg 1 år i 50 % stilling finansiert av Helse Stavanger HF. Jeg gikk så i gang med å søke midler for å finansiere hele doktorgradsforløpet. Jeg søkte ECU, det som nå heter ECCRE, og Ekstrastiftelsen, men fikk avslag begge steder. ELIB kunne heldigvis støtte søknaden min, og jeg er takknemlig for muligheten til å gjennomføre stipendiatforløpet fram til en ph.d.

Hvordan har du lagt opp forløpet?
Jeg startet høsten 2013 i en 50 % stilling. Fra januar 2015 har jeg jobbet med forskning i 70 % stilling og 40 % i klinikk. I 2016 og i 2018 fikk jeg barn, og jeg er fremdeles i gradert foreldrepermisjon.

Jeg har gjennomført obligatorisk opplæring som omfatter 30 studiepoeng. Bl.a. har jeg gjennomført kurs i vitenskapsteori og etikk, kurs i kvalitativ og kvantitativ metode og 5 forskjellige statistikkurs. Opplæringsdelen har i tillegg krav til formidling og jeg har derfor presentert abstrakt på internasjonal kongress og holdt et populærvitenskapelig foredrag.

Min 3. artikkel ble akseptert like før jul 2018. Jeg skriver nå på min 4. artikkel, og så gjenstår selve avhandlingen. Planen er å disputere vinteren 2019/2020.

Hvordan ser du fremtiden som forsker?
Det å ta en doktorgrad er å ta en utdannelse i å forske. Nå som jeg går inn i avsluttende fase er jeg overbevist om at jeg ønsker å bruke utdannelsen til å forske videre, og jeg har så vidt begynt planleggingen av et postdoktorprosjekt. I første omgang ønsker jeg å kombinere forskning med klinikk. Kiropraktorforskning i Norge er i stor utvikling og mulighetene er mange. Spesielt har midlene som ELIB nå forvalter og ansettelse av Iben Axén som forskningsleder bidratt til økt forskningsaktivitet. Sammenlignet med 2007 da jeg først forsøkte å komme i gang med forskning er utgangspunktet for forskerspirer et helt annet. ELIB arrangerer bl.a. nettverksmøter hvor vi utveksler erfaringer og hjelper hverandre. Vi som kiropraktorer må i tillegg bli flinkere til å søke midler eksternt, og jeg tror økt forskningsaktivitet og forskerkompetanse vil gjøre dette lettere. Muskel- og skjelettlidelser rammer flest og koster mest, men forskningen fram til i dag har vært mangelfull. Som kiropraktorer har vi en plikt til å jobbe for at tilbudet vil gir pasientene er mest mulig evidensbasert. Jeg ser også fram til de mulighetene og synergieffektene vi får når vi får etablert en nasjonal kiropraktorutdanning.

Har du noen tips til de som tenker på å gå inn i en forskerkarriere?
Spør en aktiv forsker om det du lurer på. Alle kan forske, men du må ha en indre motivasjon. I forskningens verden lærer du at ting tar tid… MYE TID. Men det er en fantastisk jobb. Fleksibiliteten, utviklingen, mestringen og gleden ved å bidra til ny viten og kunnskap gjør all jobbingen verdt det. Jeg anbefaler boken «Ph.d. – en veiviser» av Silje Bringsrud Fekjær. Jeg skulle ønske jeg hadde lest boken før jeg begynte på min forskerkarriere.